Kronikk: Mátta Varjjaga prošeakta - kroneksempel på kulturskolen som lokalt ressurssenter

Kronikk: Mátta Varjjaga prošeakta - kroneksempel på kulturskolen som lokalt ressurssenter

KIRKENES: Gjennom joikeprosjektet «Mátta Varjjaga prošeakta» bygges en kultur med respekt for tradisjon og forskjellighet: Slikt kan det fort bli godt oppvekstmiljø av. Prosjektet er et kroneksempel på kulturskolen som lokalt ressurssenter for kultur.

Kronikken er skrevet av Anders Rønningen,

FoU-leder og rådgiver i Norsk kulturskoleråd

Annemarie Kjeldsø skal møte meg til frokost. «Jeg skal spise frokost på hotellet med Halvdan, så da møtes vi da. Jeg har på meg kofta så du finner meg sikkert», skrev hun på SMS kvelden før.

Jeg kom til Kirkenes denne januardagen drøye åtte timer forsinket grunnet mye snø. Ikke i Kirkenes, men i Sandefjord: – Det skal vel ikke så mye til der sør før det blir kaos, sier taxisjåføren. Jeg later som om jeg ikke merker den lille brodden av overbærenhet. Her ville det sikkert bare vært en helt vanlig dag på flyplassen.

Fra prosjekt til ordinær drift

Jeg er kommet for å se på joikeprosjektet «Mátta Varjjaga prošeakta». Egentlig er det ikke noe prosjekt lenger - for dette er nå ordinær drift i Kirkenes. Integrerte aktiviteter i kulturskole, grunnskole og barnehage for alle i Sør-Varanger. Her er det samisk fortellertradisjon, håndverksarbeid, kunstprosjekt, joik og andre musikkaktiviteter for alle barn på utvalgte klassetrinn, med fordypningsaktiviteter for barn som har samisk språkundervisning i skolen.

Selv om jeg har lest litt om dette, og snakket lenge (ja, veldig lenge) med Annemarie i telefon om dette, så er det mye jeg lurer på. Det er mye jeg ikke helt forstår, både om hvordan aktivitetene er organisert, og hvorfor det er så viktig som Annemarie sier og gir inntrykk av.

Flere viktige bidragsytere

Hun er lett å finne i kofta si. Det er ikke så mye samisk klestradisjon å se i offentligheten i Kirkenes, og i hvert fall ikke på hotellet. Hun sitter rundt et bord med en mann som hun presenterer som en av de viktige bidragsyterne i prosjektet: Halvdan Nedrejord. Joiker, komponist, musiker, organist, og altså sentral i joikeundervisningen i prosjektet.

Halvdan har kommet fra Karasjok for å undervise i samisk prosjektuke i Kirkenes. Jeg forstår at det er mange viktige personer med i dette arbeidet. Berit Alette Mienna er joikepedagogen i prosjektet, men forhindret fra å komme denne gangen. Men heldigvis klarer Halvdan seg godt på egen hånd.

– Vi har holdt på med aktiviteter som dette i mange år. Det har vært en lang prosess, men nå har vi endelig fått finansiering, og kan begynne å jobbe mer langsiktig, sier Annemarie. Hun har selv vært primus motor for dette prosjektet, og som ansatt ved kulturskolen har hun både administrert og undervist. Hun har søkt støtte i egen institusjon, i kommunen, i skolene, i barnehagene, på Sametinget og ikke minst i den samiske befolkningen. Uten henne hadde det ikke vært noe joikeprosjekt. Når hun nå nærmer seg pensjonsalderen, er det ingen i prosjektet som vil la henne slutte, i hvert fall ikke uten å finne noen som kan overta.

Joik og fargelære

Mitt første besøk er på Saviomuseet. Det lille kunstmuseet med kunsten til den samiske kunstneren John Savio ligger i samme bygg som Grenselandmuseet, og hit kommer i dag de elevene fra første til fjerde klasse som har samisk som andrespråk. De kommer fra hele kommunen, med sine samisklærere. Som en del av språkopplæringstilbudet skal de først ha joik med Halvdan, og så skal de ha et opplegg rundt Savio og hans fargelære.

Barna krabber rundt på gulvet i salen mens de joiker kongekrabba. Halvdan har elevgruppa i sin hule hånd. De fryder seg over historiene han forteller, og er lett å trekke med inn i improvisasjonene og alle krumspringene han finner på. Halvdan behersker tradisjonene til fulle, og har en romslig holdning til det å kontekstualisere, improvisere, og leke med materialet. Det blir både mer levende og mer autentisk da.

Så går barna ut i Saviomuseet der pedagog og formidler Kirsti Jerijervi er klar for å ta de med inn i fargene og stemningene i Savios bilder. Barna skal tegne selv også. Kirsti er i en kombinert stilling som ungdomsarbeider i kommunen og formidler på Saviomuseet.

Duodji for ungdomsskoleelever

Etter en kjapp kaffepause forflytter vi oss til Kirkenes skole. Her har hele tiende klassetrinn kunst- og håndverksundervisning. Jeg møter de tre faste kunst- og håndverkslærerne samt tre samiske veiledere som er der gjennom prosjektet.

Klassen er delt i tre grupper som jobber med duodji (samisk kunsthåndverk). Det handler om skinnarbeid, veving og arbeid med reinhorn og tre. Alle disse aktivitetene er godt forankret i fagplanen, så det oppleves som godt integrert i skolefaget: Her når en kompetansemålene for tiende klasse gjennom å arbeide med samisk kunsthåndverk under veiledning av samiske kunsthåndverkere.

Kurs også for lærerne

Lærerne har også fått kurs av veilederne. På denne måten får både lærere og elever kunnskap om duodji, og resultatene blir utrolig bra. Noen elever viser ting de har gjort ferdig: Skinnposer, vevde band og einerkniver med skaft av reinhorn.

Jeg behøver ikke engang å spørre elevene om hva de synes om dette, det ligger tykt utenpå. Heller ikke lærerne rekker jeg å spørre, før de forteller hvor bra de synes dette samarbeidet er.

Interesse utenfra er viktig

Annemarie fyker litt til og fra. Hun må sette over kaffe og rigge i stand til et møte. Kommunalsjefen skal komme. Det skal også kulturskolerektoren, virksomhetsleder for barnehagene, samisk foreldreforening samt den nylig avgåtte kulturskole- og grunnskolerektoren, som har vært engasjert i dette i flere år. Formålet med møtet er å samle beslutningstakere og involverte, informere om joikeprosjektet og ha en samtale der alle kan reflektere sammen med kommuneledelsen over hvorfor dette prosjektet er viktig, og hvordan det kan sikres for framtiden.

Jeg forstår at det at jeg kommer utenfra for å se på dette prosjektet er viktig. Ikke fordi folk utenfra skulle ha noe særlig å tilføre prosjektet, men fordi interesse utenfra kan gi et fokus på hvordan kulturskolene i Norge kan være et ressurssenter også for samiske barn og unge.

Interessen fra Norsk kulturskoleråd kan bidra til et enda større trykk i kommunen, og gi arbeidet større oppmerksomhet, både lokalt, regionalt og nasjonalt. På besøk er også den svenske forskeren Ylva Hofvander Trulsson. Hun forsker på musikk og samisk kultur. Hun har sett mye på situasjonen i Sverige, og er særdeles imponert over hva hun ser i Kirkenes, noe hun villig deler tanker om i dette møtet.

Viktigheten av langsiktig arbeid

Annemarie presenterer prosjektet. Hun fremhever hvor viktig det er å ha et langsiktig arbeid som dette. Mange samer mistet i sin tid kontakten med egen kultur gjennom den harde fornorskingspolitikken som ble ført fra norske myndigheter. Dette førte blant annet til brudd i overføringen av tradisjonene som før gikk i arv mellom generasjonene.

Derfor er det nødvendig at institusjoner som barnehage, skole og kulturskole tar ansvar, og bidrar til å skape arenaer der samiske barn og unge kan ta tilbake og utvikle sin kultur videre. Ved at alle elevene i kommunen også lærer mer om samisk kultur, hører fortellinger, lærer joiker og håndverksferdigheter, utvikles også den felles kulturarven i området.

– Identitet kan bygges ved at vi blir synlige for hverandre gjennom våre fellesskap, sier Annemarie.

Mye engasjement - lite uenighet

Samtalen går lett i møtet. Det er egentlig ingen uenighet her, men mange har likevel noe å si. Kommunalsjefen sier at de nå lager nye kommunalplaner, og at dette integrerte prosjektet bør ha en plass dypt inn i disse planene, for det er jo i de planene at kommunen skal definere hva vi vil med hele opplæringsløpet: Å skape en god oppvekst. Siden deler av prosjektet allerede er tilpasset inn mot kompetansemålene i skolen, er veien inn i kommunens og skolenes planer kort. Også kulturskolen skal lage lokale planer i tråd med den nye rammeplanen, så her gjelder det egentlig bare å skrive praksisen inn overalt.

Det slår meg at dette må være et kroneksempel på kulturskolen som lokalt ressurssenter for kultur. For gjennom dette prosjektet bindes kulturskolen sammen med biblioteket, barnehager, grunnskolen, museet og foreldreforeninger. Kontakter skapes mellom tradisjonelle kunstnere og kulturbærere og pedagoger og andre kommunalt ansatte. I fellesskap skaper de en identitet for barna i kommunen, en identitet der de lokale tradisjonene og den lokale historien er en integrert del – en identitet der det samiske er alminneliggjort.

Joiker kongekrabben og Varangerfjorden

– De er ikke så veldig sånne morgenjoikere, sier Halvdan, uten å virke spesielt oppgitt over at de samiske språkelevene fra femte til sjuende trinn ikke er fullt så entusiastiske som deres yngre skolekamerater var dagen før. Disse er også absolutt engasjerte, og joiker – om enn noe mer reservert – både kongekrabben og Varangerfjorden. Trommer spiller de også. Prosjektet har fått kjøpt inn 25 djember som brukes til trommeundervisning.

Til timen i dag er også Hjørdis Nilsen kommet. Hun forteller om luhkkaen, den tradisjonelle samiske capet, som kan brukes både til hverdag og fest. Elevene forteller også om sine luhkkaer, de aller fleste har en. Noen ønsker også å sy sine egne. Annemarie forteller at mange ungdommer nå har begynt å bruke den utenpå scooterdressen. Det er kanskje en oppvåkning på gang? Kanskje har dette prosjektet gjort det lettere å være litt stolt av egen bakgrunn og tradisjon?

Skolesystem brukt som verktøy mot samisk kultur

Over en vaffel i kantina etterpå får jeg snakket litt med Hjørdis om hennes egne opplevelser. Om hvordan fornorskingsprosessen ble opplevd, og om hvordan skolesystemet ble brukt som et verktøy mot den samiske kulturen. Hun forteller om sanksjoner hvis de snakket samisk i skolegården, og om total mangel på forståelse for at det var noe verdifullt med samisk kultur i det hele tatt.

Som utenforstående er det nesten umulig for meg å forstå hvordan det kan ha vært, og hvordan det fortsatt er for mange, det å ha mistet sitt morsmål, sine kunstuttrykk og sin kultur på denne måten. På en måte er jeg overrasket over hvor levende dette traumet er hos mange, men jo mer jeg lærer om hvordan den samiske kulturen ble behandlet, jo mer forstår jeg. Overraskelsen dreier seg til mer å handle om hvor lite jeg visste, og hvor lite vi lærer om dette på skolen.

Øvde til forestilling på samefolkets dag

Siste programpost er en ny «allegruppe». Prosjektet har som tidligere skrevet både grupper for samiskelever og for hele skoleklasser. Nå får andre klasse ved Sandnes skole i utkanten av Kirkenes besøk av Halvdan. Det skal øves på joik. Stemningen er lystig stemning på lærerværelset når Annemarie og Halvdan kommer inn. Alle vet hva som skal skje, for dette er ingen ny aktivitet her, den er godt innarbeidet. Det er riktignok stor forskjell på hvor mye den enkelte skole i kommunen har av slike aktiviteter, men på Sandnes skole har de hatt mye – også før joikeprosjektet.

Halvdan har rigget opp til lydopptak. Ofte tar improvisasjonene sine egne veier, og da kan det være kjekt å huske hvordan det låt. Denne gangen ble det plutselig snakk om en hest, og den hadde visst navnet Skrabben, og ble joiket med barna. Etterpå øvde de på flere av de etter hvert så kjente joikene som er utviklet i Sør-Varanger sammen med joikepedagog Berit Alette Mienna. Noen av dem skulle fremføres 6. februar – på samefolkets dag. Da ble det arrangert en stor forestilling der også kulturskoleelever skulle delta.

Respekt for tradisjon og forskjellighet

Det er nok ingen barn i Sør-Varanger, som ikke vet hvorfor en feirer 6. februar. Det er heller ingen skoler og barnehager som mangler joiker å framføre på samefolkets dag i Kirkenes. Gjennom «Mátta Varjjaga prošeakta» jobbes det med slikt hele året. Og her gjøres det ikke bare for å lære seg kulturuttrykkene til noen andre. Det er bare sånn det er å være barn i Kirkenes –

med eller uten samisk bakgrunn. Her bygges en kultur med respekt for tradisjon og forskjellighet. Slikt kan det fort bli godt oppvekstmiljø av.