Ph.d.-avhandling om kulturskolelæreres profesjonsidentiteter
OSLO: Anne Jordhus-Lier har i offentlig disputas forsvart sin avhandling «Institutionalising versatility, accommodating specialists». I ph.d.-prosjektet sitt undersøkte Jordhus-Lier hva som kjennetegner profesjonsidentitetene til musikklærere i kulturskolen.
Anne Jordhus-Lier har studert fløyte og musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole og musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet i kulturskoler, grunnskoler og som dirigent for diverse korps.
I Norge er enhver kommune lovforplikta til å drive kulturskole, og skolen har ulike oppgaver. Den skal gi elevene mulighet til å spesialisere seg, men har også som målsetting å legge til rette for sosial inkludering i samfunnet. Lærerne som utfører disse oppgavene er for det meste spesialister.
Sentrale spørsmål
Hvordan balanserer kulturskolen disse målene, og hvordan forener musikklærerne ulike forventninger?
Anne Jordhus-Lier har søkt svar på disse spørsmålene ved å undersøke konkurrerende diskurser i kulturskolen. Hun har studert hvordan musikklærernes profesjonsidentiteter er konstruerte innenfor disse diskursene.
Basert på 16 lærerintervjuer og dokumentanalyse identifiserer studien flere institusjons- og lærerdiskurser som konkurrerer om å definere feltet. Studien identifiserer seks analytisk distinkte subjektposisjoner innenfor disse diskursene. De fleste lærerne i studien identifiserer seg med flere av disse subjektposisjonene, enten samtidig eller vekselsvis avhengig av situasjonen.
Ingen diskurs har hegemoni i kulturskolen. I stedet er feltet åpent med flere diskurser som står i binære motsetningsforhold til hverandre.
Mens institusjonsdiskursen bredde er dominerende i dokumentene, er lærerdiskursen spesialisering dominerende i intervjumaterialet. Dette skaper spenninger. Jordhus-Lier foreslår en måte å håndtere denne spenningen på, nemlig å institusjonalisere allsidighet i kulturskolen ved å gi rom for ulike spesialister. Med andre ord kan en mangfoldig gruppe lærere med ulike spesialkompetanser tilrettelegge for allsidighet og bredde på institusjonsnivå, og bidra til å balansere behovene for bredde og dybde, og allsidighet og spesialisering, i kulturskolen.
Utdrag fra sammendrag
Her er et utdrag fra sammendraget i Jordhus-Liers avhandling:
«Den norske kulturskolen tilbyr barn og unge fritidsaktiviteter innenfor musikk og andre kunstformer. Alle kommuner er lovpålagt å ha et kulturskoletilbud, enten alene eller i samarbeid med andre kommuner. Krav om samarbeid med grunnskolen og det lokale musikk- og kulturlivet er en del av denne lovgivningen. Grunnideen til kulturskolen er at den skal tilby undervisning for alle barn og unge uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn. De første kommunale musikkskolene i Norge startet opp på 1950-tallet og har siden utviklet seg til å inkludere flere kunstformer og sjangre.
Bredde, allsidighet og sosial inkludering er kjerneelementer i kulturskolen i dag, med et mål om å være for alle. Likevel er også dybde og spesialisering vektlagt i politiske dokumenter og i rammeplanene. Dette betyr at kulturskolen har mange og ulike oppgaver å administrere. De som skal gjennomføre disse oppgavene er kulturskolelærerne, som for det meste er spesialister med lang utdanning innenfor sitt spesialfelt. De må også relatere seg til kulturskolens oppdrag, inkludert forpliktelsen til sosial inkludering og bredde. Fra et forskerperspektiv reiser dette spørsmål rundt hvordan kulturskolen som institusjon forvalter disse tilsynelatende sprikende målsetningene, samt hvordan musikklærere ansatt i denne institusjonen forholder seg til så vidt ulike oppgaver og forventninger.
Studien har identifisert flere institusjons- og lærerdiskurser som kjemper om å definere feltet. Institusjonsdiskursene kjemper om å definere hva slags institusjon kulturskolen skal være, mens lærerdiskursene kjemper om å definere lærerrollen. Ingen av diskursene har hegemoni, og studien skildrer et åpent felt med flere diskurser i binære relasjoner til hverandre. Disse binære relasjonene rammer inn hvordan sentrale aspekter ved kulturskolen defineres og kjempes om.
Analysen har identifisert institusjonsdiskursene bredde og dybde og lærerdiskursene allsidighet og spesialisering som de mest sentrale. I binariteten bredde–dybde er breddediskursen identifisert som den mest dominerende i datamaterialet. Dette er artikulert gjennom ideen om at kulturskolen har et bredt mandat der alle barn skal bli inkludert og at den har et ansvar for kunst og kulturutdanning generelt. Dybdediskursen er også til stede, hvor betegnelsene «individualisme» – at alle barn skal ha mulighet til å velge hvilke aktiviteter de vil delta på – og «kvalitet» – som er sikret gjennom spesialisering og dybde – er de mest sentrale. Videre har analysen vist at mens breddediskursen er dominerende i de offentlige dokumentene, er spesialiseringsdiskursen dominerende i intervjumaterialet. Dette skaper spenning.
Samarbeid er et sentralt element i denne studien, både på institusjonsnivå og mellom lærere. Kulturskolene i denne studien samarbeider med grunnskoler, videregående skoler, orkestre, korps og andre aktører innenfor det lokale musikk- og kulturlivet. Samarbeid på institusjonsnivå kan involvere lærersamarbeid, men ikke nødvendigvis. Funn fra denne studien viser at lærere er interesserte i samarbeid med ulike institusjoner for å få varierte arbeidsoppgaver. Mer institusjonelt samarbeid kan også føre til høyere stillingsprosenter, noe som kan være positivt for den individuelle lærer, men også for kollegiet og for kulturskolen. Funn fra intervjumaterialet viser at uformelle møteplasser er viktig for at lærersamarbeid skal skje.»