Skal kulturskolen spille en rolle for unge som er usikre på sin seksuelle orientering?
PORSGRUNN: I anledning at juni er den store Pride-måneden i Norge, har Morten Hagevik, på oppfordring fra Norsk kulturskoleråds kommunikasjonsavdeling, skrevet en kronikk om hva kulturskolen og dens ansatte kan bety for unge med utfordringer knytta til seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Hagevik er hovedstyremedlem i Norsk kulturskoleråd og rektor ved Porsgrunn kulturskole.
Kronikken får du i sin helhet her:
– Det hadde vært fint!
Livsmestring. Smak litt på ordet og si det sakte for deg selv. Hva betyr det for deg? Og hva betyr det for tusenvis av barn og unge med yrende og usikker skeiv kjærlighet nå i Pridemåneden? Og hva har kulturskolene med saken å gjøre?
Det var en gang en tolvåring som vokste opp i et lite sted i Nord-Norge sent på 1970-tallet. Han kjente ingen som var homoseksuelle (for det var det de voksne kalte det), og visste egentlig ikke om noen som var «sånn» heller. Kanskje var det en person han hadde sett på den eneste tv-kanalen som han lurte på var slik som ham selv, men det var det jo ikke mulig å vite sikkert. Ingen å identifisere seg med, og heller ingen å snakke med.
Og selv om homo ikke var blitt et skjellsord enda, så visste den unge gutten at han ikke var helt vanlig. Slik som alle de andre var, og slik som man skulle være. Forelske seg i en av det andre kjønn.
Heldigvis var gutten ikke spesiell bare på «den» måten: Han var også spesiell på et annet område. Han var nemlig (trommevirvel!) … musikalsk! Det var også veldig spesielt, og det var noe som både de voksne og de jevnaldrende merket seg. – Jo da, gutten er litt utenom det vanlige. Men det er sikkert fordi han er så musikalsk, sa folk.
Den unge gutten som etter hvert ble en ung mann, tenkte for seg selv at kanskje det holdt. Å være musikalsk, synge og spille, tørre å være litt teatralsk og utsvevende. Da ville jo ikke folk tenke på at han kanskje var skeiv. Å være kunstnerisk er lov. Da er det lov å være litt annerledes.
Morten fant mange fristeder, både i skolekorpset, i bandet og på skolen. Han vokste opp, ble tryggere på seg selv. På folkehøgskolen fikk han sin første ordentlige guttekjæreste. O lykke! Nå var det ikke lengre så farlig å fortelle hvem han var til andre.
– Jeg er en seksuell flyktning, hørte han seg selv si i festlige lag da han hadde flyttet til Oslo. Alle lo, fordi de trodde at han spøkte. Men bak ordene lå en sannhet som bare de andre skeive skjønte. Som selv hadde vokst opp på små steder, i familier som ikke ville akseptere dem. Som ikke følte seg sett eller akseptert hjemme, på skolen eller i fritidsaktiviteter.
Hele mennesker
På kulturskolen møter vi barn og unge i ulike livssituasjoner, fra ulike familier og samfunnslag. Noen er heldige og har en trygg oppvekst, andre er flyktninger. En god del sliter med sine selvbilder.
For mange er kulturskolen den tryggeste havna de kan tenke seg. Her får de være seg selv: De får danse, spille, synge, drive med teater og kunst. Den ukentlige timen på kulturskolen er et fristed hvor de både blir sett og tatt på alvor.
For kulturskolelærere ser elever i utvikling: Fra den første keitete dansetime til en briljerende koreografi bare år senere. Fra den første strektegningen til et imponerende maleri. Fra replikken som er så vanskelig å huske frem til hovedrolle i et stort skuespill.
Som kulturskolelærere er vi trent til å se hele mennesket. Vi har erfaring som forteller oss at for å mestre så må eleven være trygg. Trygg på situasjonen, trygg på oppgaven og trygg på læreren. Vår oppgave er å hjelpe eleven til å mestre musikkstykket, rollen og penselstrøket. Hjelpe eleven til å oppleve glede sammen med andre.
Og det er så vanskelig, så vanskelig, når de rundt deg ikke ser hele deg – ikke ser hele ungdommen, hele mennesket.
Livsmestring på kulturskolen
Men i all verden: – Skal vi også forholde oss til skeiv kjærlighet nå? sier du kanskje. –
Kulturskolens oppgave er jo å lære, oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstneriske uttrykk, ikke LGBTQ+ og hva det nå heter alt sammen, sier noen andre.
Når jeg hører det, tenker jeg på den lille gutten fra det lille tettstedet nordpå. Som ønsket at noen kunne se nettopp ham. Se hele ham. Noen som han kunne betro seg til. Eller kanskje helst: Snakket helt vanlig om en gutt han var forelsket i. Og kanskje samtidig en jente. For det var jo ingen han kunne snakke til om dette. Ingen som skjønte ham som var helt alene.
– Kan det være nødvendig da? Barn og unge i dag blir jo bombardert med info om legninger og sexposisjoner i alle kanaler nå for tiden, sier andre igjen. Kan ikke kulturskolen være et fristed hvor en bare konsentrerer oss om kunsten?
Når den voksne mannen jeg er i dag hører dette, så tenker jeg først på at jeg vet at mange sliter med sin egen identitet fremdeles. Og så hører jeg en forsiktig tolvåring som svarer:
– Tenk om jeg hadde noen å snakke med da? Som ikke trengte annet enn å fortelle meg helt vanlig at: Ja, det er mange kunstnere som var og er skeive. Ja, det går helt fint om du lurer på noe. Og ja: Du kan være i din egen utvikling så lenge du vil. På skolen, i skolekorpset ... og på kulturskolen.
For det er virkelig så enkelt. Du som lærer og vi som skole må være oppmerksom også på den delen av livet til våre elever. Være trygg voksne, selv om vi ikke alle vet så mye om temaet eller har behøvd å forholde oss så mye til det i egne liv. Være trygge voksne på en trygg skole også for dem som lurer på om de er skeive.
Så kanskje det kommende skoleåret kan være året hvor dere snakker med hverandre om hvordan vi som skole og vi som lærere møter elever som er nysgjerrige, vitebegjærlige og som sliter. Med å finne sin vei inn i kunsten. Og med å finne sin vei i livet. Å mestre livet også på kulturskolen.
Jeg hører en svak stemme inn i øret mitt. Det er tolvåringen som nesten lydløst hvisker: – Det hadde vært fint!
Morten Hagevik,
hovedstyremedlem i Norsk kulturskoleråd og
rektor ved Porsgrunn kulturskole