Høy kompetanse i kulturskolen – men rektorene ser at den kan bli høyere
TØNSBERG: Kulturskolerektorene mener at kompetansen hos ansatte ved deres skoler er forholdsvis høy, men at det er behov for styrka kompetanse på noen områder – som breddekunnskap og gruppedidaktikk og -ledelse.
Det er konklusjonen i en forskningsartikkel skrevet av førsteamanuensis Anders Rønningen ved Universitetet i Sørøst-Norge. Rønningen, som også er FoU-leder i Norsk kulturskoleråd, har valgt å se på kulturskolens kompetansebehov for ny rammeplan, og gjennomførte i den forbindelse en regional undersøkelse i fylkene Buskerud, Telemark og Vestfold i 2016, samme år som Norsk kulturskoleråd utga «Mangfold og fordypning», rammeplan for kulturskolen.
Hele artikkelen finner du på jased.net her
Hovedspørsmålet Rønningen reiste før sitt forskningsarbeid var:
«Er kulturskolene i stand til å utføre de oppgavene de er satt til? Er kompetansen hos de ansatte i tråd med det oppdraget de har fått?»
I artikkelen slås det fast at det er høy formell kompetanse i kulturskolene i regionen der undersøkelsen er gjort, og at rektorene også mener den reelle kompetansen er forholdsvis høy. Men de mener det er behov for styrket kompetanse innen noen områder. Ifølge Rønningen korresponderer disse områdene med den delen av kulturskolens oppdrag som det gis økte føringer for i rammeplanen, tidligere formulert som økt vekt på sosiale aspekter i kunst og kulturopplæringen, særlig gjennom breddeprogrammet, og økt vekt på kulturskolen som lokalt ressurssenter.
I artikkelen konkluderes det videre med at rektorene mener at det på områdene breddekunnskap og gruppedidaktikk og -ledelse, må forsterket kompetanse inn i kulturskolene, især for å kunne realisere intensjonen med breddeprogrammet og ressurssentertankegangen i kulturskolens samfunnsoppdrag.
«For å få til dette bør det legges til rette for en tettere dialog mellom praksisfeltet og utdanningsfeltet. Bare da kan praksisfeltet forsynes med, og selv dyrke fram de kompetansene de trenger for å utøve sitt samfunnsmandat», skriver Anders Rønningen.
Lite forskning på emnet
Selv om kulturskolepedagogene regnes for å ha høy kompetanse, er det ikke forsket mye på hvorvidt kompetansen er godt innrettet for å løse de oppgavene kulturskolen skal løse. Den nye rammeplan for kulturskolen (Norsk kulturskoleråd, 2016) styrker og justerer retningen for kulturskolenes samfunnsoppdrag, og gir føringer for hva som bør finnes av kompetanse.
I sin artikkel undersøker Rønningen hvordan kulturskolerektorer i Buskerud, Telemark og Vestfold (BTV) tolker kompetansesituasjonen i sine institusjoner i relasjon til rammeplanens krav og intensjoner.
Forskningsprosjektet som ligger til grunn for artikkelen viser at rektorene erfarer et behov for justert og styrka kompetanse hos kulturskolepedagogene innenfor den delen av kulturskolens samfunnsoppdrag som er tettest på sosiale perspektiv, og at de formelle kompetansene som de ansatte har, ikke nødvendigvis sikrer dette.
Bakgrunnen for prosjektet
Prosjektet som artikkelen omhandler ble igangsatt av styret i Norsk kulturskoleråd region BTV (Buskerud, Vestfold og Telemark) fordi det i en gryende dialog mellom kulturskolefeltet og den regionale høgskolesektoren ble synlig et behov for mer forskningsbasert kunnskap.
Ifølge Rønningen eksisterte det ingen felles forståelse i kulturskolefeltet over hvilke kompetanser som eventuelt manglet i dagens kulturskolestab, og hvilke kompetanser som feltet kunne ha bruk for mer av i framtiden. «Det ble erfart at uten en bedre oversikt over hva som fins av formell og reell kompetanse blant de ansatte, og omkring ledernes vurdering av denne, så var det vanskelig å vite hva kulturskolefeltet kan be om hos utdanningstilbyderne», skriver Rønningen i artikkelen, og fortsetter:
«Det var også en usikkerhet om det fins et misforhold mellom den formelle kompetansen som allerede tilbys gjennom utdanningssystemet og den reelle kompetansen det er behov for i praksisfeltet».
På dette grunnlaget bestilte styret i Norsk kulturskoleråd BTV en surveyundersøkelse, og som en fortsettelse av dette ble det arrangert et dialogseminar.
Det empiriske grunnlaget til artikkelen er henta fra surveyen som ble gjort blant de 45 kulturskolene i BTV i 2016, og gjennom tekster og notater fra gruppearbeid samt forskerens egne refleksjonsnotater etter deltakende observasjon i den påfølgende dialogkonferansen for kulturskolefeltet og universitets- og høgskolesektoren der surveyresultatene ble presentert. Resultatene fra surveyen er publisert i en egen rapport (Rønningen, 2018), men tolkes i denne artikkelen i lys av kvalitative data fra dialogseminaret, og settes i forbindelse med annen forskningsbasert kunnskap på feltet.
Anders Rønningen (ph.d.) er førsteamanuensis i musikkpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge og FoU-leder i Norsk kulturskoleråd. Han har i sitt forsknings- og utviklingsarbeid hatt særlig interesse for flerkulturelle problemstillinger og kulturskolerelaterte tema. Rønningen var medredaktør i antologien «IRIS-forsk – forskning og utvikling i det kulturskolefeltet», og var redaktør og leder av arbeidet med å lage en kunnskapsoversikt over nordisk forskning på kulturskole (utgitt av Norsk kulturskoleråd, 2019). Rønningen leder også «KIL-forsk», et nordisk forskningsnettverk som arbeider opp mot kulturskoleutviklingsprosjektet Kulturskolen som Inkluderende kraft i Lokalsamfunnet (KIL).