Kulturskolelovens viktigste forkjemper
TRONDHEIM: Det hadde ikke vært noe 20-årsjubileum for kulturskoleloven i år uten Wilhelm Dahls innsats som ekstremt aktiv lobbyist på midten av 90-tallet, mens han var direktør i Norsk kulturskoleråd.
Trolig hadde en lovforankring for skoleslaget kommet likevel, men helt sikkert en god del senere. Wilhelm Dahl jobba målretta og utrettelig for at kulturskolen skulle få et feste i en lovtekst som sikra at skoleslaget ikke lenger kunne være salderingspost i kommunalt budsjettarbeid.
Wilhelm Dahl hadde trolig – og med god grunn - ett av de bredeste smilene i kulturskolelandet da den nye paragrafen i opplæringslova ble vedtatt i juni 1997. Lovens paragraf 13.6 har betydd enormt mye for kulturskolen som skoleslag, for dens elever, lærere og foresatte, og det er all grunn til å takke Dahl for at disse 27 lovtekstordene fins:
"Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskoletilbod til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet elles".
Pioner og gründer
Wilhelm Dahl var Norsk kulturskoleråds direktør (stillinga het først daglig leder) i perioden 1989 – 2004. Etter den tid var han organisasjonens utviklingssjef fram til han pensjonerte seg i 2016. Dahl gjorde mye viktig «pioner- og gründerarbeid» i sin tid som direktør, noe du kan lese mer om i boka «På vei til kulturskole for alle» (Norsk kulturskoleråd, 2013). Der er Dahl intervjuet, også om arbeidet rett i forkant av lovforankringa.
Dahl understreker der hvor viktig det var å skape mye oppmerksomhet om kulturskolesaken i media – for på den måten å få politikernes oppmerksomhet på kulturskolen, og få dem til å handle til beste for skoleslaget.
God dialog med komitéledere
Dahl brukte mye tid og krefter på å lobbe overfor medlemmene i stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Her gir han spesielt ros til to engasjerte ledere av komiteen i viktige år: Theo Koritzinsky (Sosialistisk Venstreparti) og Jon Lilletun (Kristelig Folkeparti), som begge var blant de mest uttalte støttespillerne til kulturskolen og lovarbeidet.
Jon Lilletun som var leder av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen da loven ble vedtatt, og Dahl synes det er passende at Lilletun på den måten ble en slags fadder for lovparagrafen som ble vedtatt i 1997 og gjort gjeldende fra 5. juni 1998. På det tidspunktet hadde Lilletun «avansert» til utdanningsminister i den første Bondevik-regjeringa.
Da Dahl ble intervjuet i 2013 gledet han seg naturlig nok over den seieren det var å få på plass en lovforankring, men han hadde også et lovrelatert råd til Norsk kulturskoleråd:
– Organisasjonen må opprettholde den nasjonale debatten om kulturskolens plass og rolle i samfunnet. Selv om lovforankringen fra 1998 innebar seieren for et viktig prinsipp, ble det ikke en endelig seier, men et betydningsfullt steg framover etter tiår med økonomisk usikkerhet og kommuner som ennå ikke hadde kommet i gang.
De gode politiske hjelperne
Wilhelm Dahl var utvilsomt den viktigste enkeltpersonen i arbeidet med å få på plass en «kulturskolelov». Men han hadde dyktige folk med seg i organisasjonen – på både administrativt og politisk hold samt på kulturskoleforkjempere i andre leire. Og så klarte han å tenne kulturskolegløden i en del sentrale rikspolitikere.
Lilletun og Koritzinsky er nevnt – Kjell Mange Bondevik er en tredje. Han var parlamentarisk leder for KrF i juni 1997, og ble statsminister i oktober samme år. Han hadde vært en god kulturskolevenn i mange år allerede. Det var Bondevik som i 1980 – som stortingsrepresentant – tok initiativet til en interpellasjonsdebatt i Stortinget, en debatt som la grunnlaget for den generelle statsstøtten til musikkskolene som kom i 1982.
Engasjert Bondevik
Også Bondevik er intervjuet i boka «På vei til kulturskole for alle», hvor det blant annet skrives følgende:
– Da Jon Lilletun kjørte fram lovparagrafen i 1997 var du vel godt informert?
– Jon og jeg var jo nære politiske medarbeidere, for øvrig også nære gode venner. Han sa «dette kommer jeg til å ta opp», og han hadde min fulle støtte for det. Jeg vet at en bevilgning alltid er skjør, og prioriteringene i kommunene kan være forskjellige. Etter hvert som støtten ble lagt inn i inntektssystemet og i overføringene til kommunene var det nødvendig å sikre dette i en lov, der hadde han min fulle støtte, sier Bondevik.
Loven, som ble effektiv fra 1998, førte til at så godt som alle kommuner etter et par års tid hadde startet eller var i gang med å starte opp musikk- og kulturskole. Før den tid var det ganske mange som ennå ikke hadde kommet i gang.
– Det var vårt mål, det, at dette skulle være et tilbud i alle kommuner. Dit har vi vel nå kommet. Og det er ganske flott. Det er nå vel 30 år siden jeg tok saken opp i Stortinget. Da var det bare noen spredte tilløp omkring i landet. (…) Det var ingen statsbevilgning. Utviklingen frem til i dag med tilbud i alle kommuner, og at en har sikret i lov prinsippet om at en ønsker det skal nå alle grunnskoleelever, viser i hvert fall at det nytter å jobbe politisk, sier Bondevik.
Hylles av Akerø og Tellefsen
Andre som verdsetter lovforankringa og hyller Dahls og Norsk kulturskoleråds arbeid i boka «På vei til kulturskole for alle» er medieprofilen Dan Børge Akerø og musikeren Arve Tellefsen, som begge har et stort hjerte for kulturskolen:
I ti år samarbeidet Dan Børge Akerø i perioder tett med Wilhelm Dahl – og Norsk kulturskoleråd – om det årlige tv-programmet «Godt Musikkår». Akerø er mektig imponert over arbeidet Dahl og organisasjonen har gjort.
− Det er et enormt arbeid som er nedlagt, særlig overfor det politiske miljøet. Det at man her i landet, mye på grunn av dyktige lobbyister, fikk drevet frem en lov om at alle kommuner skal ha en kulturskole, det er et internasjonalt gjennombrudd. Det har vakt oppsikt. Jeg tror nesten vi må være det eneste landet i verden som har en slik oppfinnelse, sier Akerø i boka.
Arve Tellefsen sa det sånn i bokintervjuet:
− Politikerne får mye kjeft, men det er én ting de virkelig skal ha ros for: At kulturskolene ble lovfestet. Det er unikt i verdenssammenheng å gi barn rett til opplæring og inspirasjon innen kunst og kultur i sitt lokale miljø. Vi ser resultatene av dette nå. Vi er på en fantastisk voksende bølge når det gjelder unge, talentfulle musikere som markerer seg internasjonalt. Dette hadde ikke skjedd uten de kommunale musikkskolene. Musikklivet i Norge, hvis vi sammenlikner oss med andre land, er enestående.