– Skal postnummeret avgjøre om du blir landets neste Arve Tellefsen?
HARSTAD: Lofoten og Vesterålen Orkesterforening – med veldig mange nåværende og tidligere kulturskoleelever i sine rekker – går en usikker framtid i møte. – Det skal vel ikke være sånn at det er postnummeret som avgjør om du blir Norges neste Arve Tellefsen, og ikke evnene?
Det spør Inga Helene Juul (bildet t.h.), musikklærer ved Harstad kulturskole, i et åpent brev til kulturminister Linda Hofstad Helleland.
Dagen etter at årets statsbudsjett ble framlagt, så Juul en video der kulturministeren snakket varmt om regjeringas talentsatsing gjennom gaveforsterkningsordninga og Talent Norge. Men Juul mener ordningene stort sett favner større organisasjoner som gjerne har tilhold i sentrale strøk. Derfor skrev kulturskolelæreren dette brevet:
Kjære Linda!
Jeg håper det er greit at jeg er på fornavn med deg? Vi hadde tross alt samme musikklærer på begynnelsen av 1980-tallet. Det fant jeg ut da jeg leste et intervju med deg i Dagens Næringsliv, like etter at du hadde overtatt makten i Kulturdepartementet. Da du fikk trekkspill til seksårsdagen din i 1983, hadde jeg akkurat begynt på musikklinja på Heimdal videregående skole. Den som innviet deg i trekkspillets mysterier var min lærer i bruksmusikkarrangering. Jeg husker han som en utmerket arrangør og musiker, og mine trekkspillende klassekamerater var fulle av lovord om den litt stille, men svært kompetente utøveren og pedagogen.
Jeg ble ordentlig glad da jeg leste dette. En kulturminister med den grunnleggende musikkopplæringa i orden. Et produkt av den kommunale kulturskolen, og ei som visste hva det ville si å stå ytterst på scenekanten med nervene i helspenn, puls langt over normalen, samtidig som man skulle få klamme fingre til å løpe fort over klaviaturet. En minister som velger å fokusere på sin bakgrunn fra den kommunale kulturskolen, når hun skal presenteres for det norske folket, og som viser hvor viktig trekkspillæreren hennes var i oppveksten. Det var tross alt han, Per Olaf Green, og ikke mattelæreren din som ble nevnt ved navn i intervjuet.
Innimellom all boksinga og dopingpratet du har måttet holde på med i det siste, har jeg fått med meg at du synes talentutvikling er viktig. Det synes jeg også. I 25 år har jeg vært klarinettlærer ved Harstad kulturskole. De fleste elevene mine har, som deg, hatt musikken som hobby for kortere eller lengre tid. Av og til treffer man imidlertid elever med evner ut over det ordinære, og med vilje og interesse til å gjøre noe mer ut av det. Jeg har sett hvor viktig det er at talentene har forbilder å se opp til, og i Harstad, hvor jeg også jobber som militærmusiker, er det heldigvis et stort profesjonelt utøvende miljø. Ett av de største talentene jeg møtte på nittitallet, sa allerede som åtteåring at hun «skulle begynne i Divisjonsmusikken når hun ble stor», nettopp fordi hun visste at det faktisk var en jobbmulighet helt fra barnsben av.
Inspirasjonskilder er imidlertid ikke nok, som du vet, dersom du skal bli god på instrumentet ditt. Det er også viktig å få spilt med andre, gjerne de som er mye bedre enn deg, slik at du har noe å strekke deg etter. På Facebook-sida di så jeg at du har hatt gleden av å høre Norges største fiolintalent, Joakim Røbergshagen, spille hos statsministeren forleden. Ettersom han er fra Trondheim, har det vært rikelig med muligheter til utvikling gjennom samspill, både i skoleorkester og gjennom lørdagsskoletilbudet som byens kulturskole tilbyr. Lærekrefter av ypperste kvalitet har det også vært god tilgang på, sånn at han nå har hoppet over videregående skole og startet på høyere musikkutdanning. Byens tre profesjonelle ensembler, Luftforsvarets Musikkorps, Trondheimssolistene og Trondheim Symfoniorkester, har allerede gitt 15-åringen solistoppdrag.
Her oppe i nord er det litt lenger mellom oss som driver med klassisk musikk. Ikke er vi så mange heller, men bare så du vet, vi brenner like intenst for musikken som søringene. Nordlendinger har som kjent vært ute en vinterdag før, så vi lar ikke verken store avstander eller spredt befolkning stoppe lysten til å musisere sammen, eller til å gå på konsert.
I den forbindelse har jeg lyst til å fortelle deg om en konsert som mannen min og jeg oppsøkte for en uke siden. En av mine tidligere elever, som er en svært lovende klarinettist, går nå andre året på Musikk, Dans og Drama ved Heggen videregående skole i Harstad. Hun var blitt valgt ut av Lofoten og Vesterålen Orkesterforening (LVO) til å være solist sammen med seks andre ungdommer fra regionen på orkesterets Unge Talenter-konsert.
Det er mulig du ikke har hørt om LVO før. Kulturfeltet i Norge er jo, som du vet, rimelig stort og mangfoldig, og når riksmedia virker å overse at et sekssifret antall mennesker (omtrent like mange som driver med langrenn i Norges skiforbund) synger i kor og spiller i korps, orkester, storband eller andre grupperinger, skal det mye til for å nå ut over dekningsområdene til entusiastiske lokalaviser. Jeg må innrømme at jeg opplever jakten på mediedekning av musikklivet, både om amatører og profesjonelle, omtrent som hvordan jeg tror det er å drive med arkeologisk utgraving. Du må grave deg gjennom mange lag med møkk, og det er ikke sikkert at du finner noe.
LVO er en 41-årig suksesshistorie, hvor samarbeid, spilleglede og dugnadsånd er stikkord. Rett og slett det jeg vil kalle et kulturelt Kinderegg.
I tillegg til at det er et tilbud til de klassiske massene, gjør orkesteret sitt til at talentene i regionen har en arena å bli god på. Listen over dirigenter og solister som har besøkt orkesteret, er imponerende, hvor Rolf Gupta, Arve Tellefsen, Eva Knardahl og Terje Tønnesen er noen av de fremste. Medlemmene kommer fra 9 av de 11 kommunene i Lofoten og Vesterålen, med 336 kilometer mellom nordligste og sydligste punkt, Andenes og Sørvågen i Moskenes kommune. Fire til fem ganger i året samles de på ulike steder i regionen for ei intensiv øvingshelg som alltid avsluttes med konsert.
Siste orkestersamling og konsert var lagt til Stokmarknes i Hadsel kommune. For oss som bor i Kvæfjord, ble det en biltur på to og en halv time, inkludert én ferge, for å komme oss på konsert. Det er ikke så ille, strengt tatt ikke mer enn det mange søringer bruker til eller fra jobb i den verste rushtida på det sentrale Østlandet. I tillegg var det søndag og dårlig skiføre. Den nordnorske naturen glimta til og med til med eksplosjonsartede høstfarger over en lav sko, eller var det under en lav sol?
Jeg ble rent rørt da Beethovens Egmont-ouvertyre innledet konserten i det fullsatte auditoriet på Stokmarknes videregående skole. Her musiserte 13-åringene sammen med 83-åringen, og på gruppelederplass i alle instrumentgrupper satt profesjonelle frilansere eller fast ansatte musikere fra ulike ensembler i Nord-Norge som medspillere og inspirasjonskilder. I hvilke andre miljøer opplever du den samme alders- og profesjonsspredningen? Så kom de som perler på en snor, de unge talentene. Sju stykker i alderen 12 til 18. I tillegg til min tidligere klarinettelev fikk vi høre utøvere på fiolin, bratsj, cello, og trompet. Kyndige lærere hadde, i samarbeid med talentene, plukket ut repertoar som fikk solistene til å strekke seg til det ytterste, samtidig som det viste hva som bor i ungdommene.
Alt dette får de til med svært begrensede midler. De deltakende kommunene bidrar med 3 kroner pr innbygger i årlige tilskudd. Både bankstiftelser i regionen og andre ulike fond eller stiftelser trår til, i tillegg til at medlemmene betaler en årlig kontingent og en avgift pr samling. En må heller ikke glemme velviljen fra de profesjonelle kreftene. Dette er ikke jobb de gjør for at lommeboka skal bli feitere, snarere tvert imot. Noen av dem har LVO-tjeneste som del av jobben sin, andre stiller opp for et nærmest symbolsk honorar. For tiden har orkesteret et toårig tilskudd fra Nordland Fylkeskommune på henholdsvis 300 000 kroner i 2016 og 200 000 kroner i 2017. Etter det er det slutt på fylkeskommunale midler, og framtida til orkesteret er rimelig usikker.
Dagen etter at årets statsbudsjett ble framlagt, publiserte du en video hvor du snakket varmt om talentsatsinga til regjeringa gjennom gaveforsterkningsordninga og Talent Norge. Problemet er bare at ordningene stort sett favner større organisasjoner som gjerne har tilhold i sentrale strøk.
LVO har for eksempel ikke råd til å ha en fast ansatt i full stilling, som er kravet for å komme inn under førstnevnte. Talent Norges klassiske ungdomssatsing foregår i Oslo, Stavanger og Bergen. Det er langt for en 14-åring fra Ramberg å reise, dersom han eller hun hadde kvalifisert seg for deltakelse.
I likhet med det åtteårige talentet fra litt lenger opp i brevet – hun er i dag min militærmusikerkollega i Harstad – finner du mange tidligere LVO-ere i flere av de profesjonelle ensemblene i landet, enten som frilansere eller fast ansatte musikere. Kulturlivet er imidlertid avhengig av langt mer enn profesjonelle utøvere av ypperste klasse. LVO er et kroneksempel på dette. La oss for eksempel ta utgangspunkt i orkesterets cellogruppe. Den var som ei maurtue av arbeidsomme cellister på konserten, hvor de aller yngste gikk til og fra mellom stykkene, alt etter hvor langt de var kommet på instrumentet. På gruppelederplass satt læreren deres, Lisa Holstad.
En gang i tida var det hun som sprang inn og ut av cellogruppa i LVO. I dag er hun distriktsmusiker og cellolærer på Sortland. Hun er også drivkraften bak Norges eneste cellofestival. Den arrangeres i august hvert år i hennes barndoms rike, Moskenes, helt ytterst i Lofoten. LVO var en av faktorene som gjorde henne i stand til reise ut og ta høyere utdannelse innen musikk, før hun kom tilbake for å videreføre arven fra sine egne inspirasjonskilder.
Det er helt strålende at det settes av midler til elitesatsing i sentrale strøk, men vi må også legge til rette for at man kan ta vare på og utvikle talenter ute i distriktet. LVO er enestående i vår region, men også andre steder i dette langstrakte landet finnes det like entusiastiske orkestermiljøer, som i skjæringspunktet mellom amatør og profesjonell gir unge talenter nødvendige og viktige utviklingsmuligheter.
Jeg håper du kan ta med deg mine betraktninger i ditt videre arbeid, og jeg ber deg legge til rette for at LVO (og andre tilsvarende orkesterorganisasjoner) kan fortsette sitt viktige arbeid for regionens unge musikalske talenter. Også etter at de fylkeskommunale midlene tar slutt.
Det skal vel ikke være sånn at det er postnummeret som avgjør om du blir Norges neste Arve Tellefsen, og ikke evnene?
Med vennlig hilsen
Inga Helene Juul